Merkelig nok føler man seg betraktelig mer voksen når man har de eneste skoene som lager et voldsomt ekko i Vaterlandspassasjen. Alle andre rundt deg går rundt med myke sko som ikke lager gunk-knk-lyd. Man er dømt til å bli sett etter først å ha blitt hørt. Dette voksen-fenomenet kan komme og gå som en one night stand etter helgefylla. I tillegg kan det dukke opp på de verst tenkelige steder. I et forsøk på å være vennlig og hjelpsom mot venner og kompiser så er det ikke alltid det blir tatt like godt imot. Man får kanskje slengt et “Når ble du så jævla bedreviter?” eller en “Du er faen ikke mora mi! Du er like ille sjøl!”.. Det er ikke alltid like moro og det er en del av det å vokse opp å få slengt noen norske tenåringsgloser i ansiktet. Derfor har undertegnede over en lengre tid bygget et skjold rundt seg og dette skjoldet har et navn. Likegyldighet. Han er kjekk å ha til tider, mens i andre situasjoner er det veldig frustrerende å ikke ha kontroll på om man faktisk skal bry seg, eller bare la være. Da må man søke etter magefølelsen. Magefølelsen må man grave dypt og lenge etter. Som oftest er det for sent før man har funnet et svar.
En annen ting som er kjipt med at tia går så fort er at man nærmer seg voksen fortere enn du kan si eregert vampyrpenis. Plutselig står du der og tenker tilbake på hva du har gjort siden jul i fjor. Så går det opp for deg at ingenting ble slik du ønsket. Å være ønsket kan være et ønske i seg selv. Bare det å vite at noen faktisk tenker på deg, savner å se deg, vil holde rundt deg og alt det klisset der. Selv er jeg en av de som alltid sier “Nei! Ikkeno klissefilmer!” Men egentlig er det de fineste filmene, for man drømmer seg bort i de. Man vil ha det regissører lager. De fremstiller en perfekt fantasiverden hvor man tydelig kan se fra starten av hvordan ting kommer til å bli. Hollywoodmoddellen. Analog, etablering, konfliktopptrapping. The point of no return. Et klimaks for deretter en avrunding. Livet er kanskje slik, men vi kan ikke vite når The point of no return faktisk skal forekomme, eller avrundingen. Anslaget vil jeg anslå er nå. Tenårene. Man introduserer seg selv for en verden for å finne ut hvor man hører til. Etableringen kommer vel i den tiden hvor man burde ha funnet seg en samboer/ektefelle, etablere en familie. Så ender kanskje alt i helvette og man sitter å knirker fram og tilbake i en gyngestol og sauesfell mens man strikker babysokker til barnebarna som for lengst har blitt voksne. Men man glemmer, man fortsetter der man slapp. Mennesker liker å ha faste rutiner, ikke brått ødelegge noe. Spontanitet kan være noe annet. Det kan overraske positivt eller være ødeleggende og negativt.
Så se for deg den gamle innskrumpede og snøbleke gamle damen som sitter å venter på at middagen skal slurpes. Hun venter på en avrunding. Klimakset har for lengst passert seg og nå ser hun tilbake på tenårene som en turbulent tid med alt for mye eksprementering og idioti. Det ble ikke slik hun hadde tenkt seg likevel, så hvorfor var hun så bekymret hele tiden? En lærer sa en gang: Det er egentlig ganske ironisk, i det du blir født så er du i ferd med å dø. Du har egentlig bare en sjanse til å gjøre en ting rett eller galt. Tenk deg om før du gjør noe. Eller om du gjør noe “spontant” bør du ha utprøvd det før for å se om det faktisk får den virkninga du vil frem til.
Selvfølgelig ønsker alle et fartsfylt og spennende liv, men det er ikke alle som vet hva man skal gjøre. Noen tør ikke ta steget, så de låser seg inne i en grotte med en PC for å leve ut de evige liv i World of Warcraft. De lever et dobbeltliv. Et virkelig og et virituelt liv. Andre satser mer. De satser mer eller mindre sin egen identitet på å leve et dobbeltliv. Noen har flere personligheter med forskjellige mennesker rundt seg. Mens andre igjen lever et annet og litt mer hemmeligholdt dobbeltliv. Det verste som finnes er avsløringer man gjør på egenhånd fordi dem prater man ikke om i ettertid. Stillhet.
Disse menneskene blir i vertfall sett. I motsetning til en mann jeg leste om, Jan Erik Fosshaug. Han levde et liv alene. Pratet ikke med noen. Ingen visste hvem han var. Ingen møtte opp i begravelsen hans. Ingen gråt for han. Ingen savnet han. Tenk et slikt liv i ensomhet? Hvor forferdelig hadde ikke det vært? Sitte hjemme på julaften med kanskje en kopp kaffe og ikke feire den med gaver, venner, klemmer.. Plutselig er du der – på bakken utenfor i en hvitkledd verden. Menneskene som står rundt deg er ikke der for å si hei til deg, de forsøker å gjennopplive deg. Du rekker akkurat ikke å se at folk strømmer til.
Vi har et slags ultimatum i livet. Om du er i stand til å se; så kan du velge om du vil innse fakta eller ignorere det. Er du ikke i stand til å se virkeligheten så har du et ønske om å klare det.
Noen jenter hadde nok som små slike smykkeskrin. Ikke vanlige smykkeskrin, men slike som hadde ballerinaer med glitrende skjørt og med hendene høyt over hodet. Ikke nok med det, men de spant rundt og laget søte lyder. Når de en gang stoppet å snurre rundt pleide man å lukke igjen boksen slik at den begynte om igjen fra starten. Andre ganger var det morsomt å ta i ballerinaen slik at den stoppet opp. Til slutt gikk melodiene helt annerledes enn det de gjorde som da du nettopp fikk boksen.
Tenk hvis det bare hadde vært så enkelt. Putte alt rotet og bråket i en boks, lukke den igjen for så å åpne den senere og bare bli facinert av den lille rosa plastikk-klumpen (Nei, ikke Heidi-Alexandra!) og høre på lydene. Igjen og igjen. Man ville ikke legge merke til annet enn den rosa lille fantasiskapningen. All oppmerksomhet mot det vakre inne i boksen som nå er fullt med ting man bare overser. Tunnelsyn. Vi vet det er der, vi vet det finnes, men vi ignorerer det og ser på det som er fint og fantastisk.
I løpet av en vanlig dag tilbringer jeg til sammen omtrent 130 minutter på bussen. Godt over to timer kan man si. Det er mye rart man ser både på veien og på bussen. Folk som haster hit og dit. Frem og tilbake på jobb. Jeg føler jeg kjenner folkene på bussen. Hver dag ser jeg de samme menneskene komme ombord. Vi har så og si faste plasser på bussen. Ingen sier noe, men jeg vet hvor de bor og jobber.
På veien ved siden av bussen kjører det mange biler i høy hastighet. (Minus når det er stillestående kø fra Asker og forbi Sandvika.) En dag på vei hjem la jeg merke til at det ikke lenger var spesielt mørkt ute, det var et ganske spennende lys med rosa omrisser på skyene og gullskinn i håret som blafret foran det ene øyet mitt. En hvit varebil kjørte opp på siden av bussen på venstre side og la seg videre helt ut i den venstre fila. Da la jeg merke til at det ene hjulkapselet satt løst og jeg ble skrekkslagen. Hva om den løsnet i den hastigheten han kjørte i? Hjulkapselet ville da fyke rett inn i siden på bussen. Treffe vinduet mitt. Muligens treffe han i den gedigne signalgrønne boblecampingteltjakka foran meg. Hodet hans ville garantert blitt delt i to på en heftig måte, blodet ville gått ut i alle kanter. Men om jeg hadde fått sett dette så ville det blitt det siste jeg så, for da ville den neste som ble splittet hodet av være meg. Jeg var ikke klar enda.
No one really wants to die.
Det er mange forskjellige mennesker på 169 bussen som har startsted i Drammen og stopper like elegant i Oslo hver dag. Om det er den stressa damen med det tynne kommunebrune håret som er satt opp i en grusom stram minihestehale (som garantert har en ba betalt kontorjobb), mannen med det flashende hvite håret og den ultrarøde huden (som lett kunne vært svaret på den etterlengtede gåten på hvem julenissen er), studenten med den samme HP-sekk som meg, hvite lua, fettete og slimete hår. Vi er alle forskjellige og vi vet ikke hvordan en person er bare ved å se på utséendet. Det er så mye mer.
Skulle ønske jeg kunne lese folks tanker. I hvertfall hatt noen flere svar. Folk er så stille.
Skal si tiden flyr. Husker det som om det var i forrige måned jeg stod å var pissnervøs for å hilse på rektor der jeg stod med ny sekk på ryggen, utenfor barneskolen. Da hadde jeg lange musefletter som mor hadde fikset. Hver eneste dag gredde hun håret mitt og gjorde noe spennende med det. Både med spenner og strikker. Så kom det til en dag i 2. klasse hvor hun ikke gadd mer av det lange og håpløse håret mitt. Helt ut av det blå dro vi til frisøren hvor jeg ble klippet av en lærling. Katastrofe kaller man det. Etter dette lærte jeg å gre håret selv og mor har en annen prinsesse å fikse englehåret til.
Ikke bare har jeg forandret hårsveis mange ganger, jeg har farget det 15-16 ganger også. I dag blir jeg forresten 17 år. Et utrolig stort tall når jeg tenker etter. Dette blogginnlegget er skrevet noen dager i forveien, så følelsen av bursdagen min er litt vak enda.
Om et år kan jeg kjøre opp til lappen, ha min egen bil.. det er ett år og en måned siden jeg fikk scootern, men ikke et år siden jeg fikk “lappen”. Tiden går så fort. Alt inni hodet er så skurrete. Som om du kjører på motorveien i 110 km/t og du ser ut på veien nedenfor deg, og alt er bare skurrete. Du får ikke med deg detaljene fordi du pent sitter å ser på at tiden bare passerer. Et bilde med lang lukkertid. Man venter på at det blir ferdig for å se om resultatet blir bra. That’s how my life has been.
Noen ganger har jeg lyst til å bare ta armene ut på siden av munnen å skrike “DET VAR I FJOR!”, men det fungerer ikke sånn. Jeg er fremdeles noe av det samme, bare et tall større. Både i alder og (ganske sikkert) buksestørrelse.
En avsluttning er vel på sin plass. Denne plassen, dette blogginnlegget dedikeres til mine fantastiske venner som støtter meg og holder meg oppe. Jeg vil ta oppmerksomheten bort i fra meg selv, og få spotlighten rettet mot de to som har betydd mest for meg. De har holdt ut med all faenskapen jeg har funnet på, de har fått meg til å få opp øya. Hvem er det jeg prater om? Karen Emilie og Christian selvfølgelig! Rett synet deres noen pixler lenger ned for mimring fra nettopp i fjor. Det var tider det!
Nå forsøker jeg igjen å starte en blogg. Forsiktig skal jeg prøve å gi dere kvalitet isteden for kvantitet. Mens jeg driver å bygger et nytt bloggdesign så leter jeg etter nye elementer jeg han putte inn. Leter. Jeg leter etter arbeider jeg aldri har gjort eller fått tenkt over. Hvor ble det av alt jeg planla som ung at jeg skulle gjøre? Per i dag gjør jeg bare det jeg må gjøre. Det er kun én eneste oppgave på skolen jeg ikke har fått levert inn og jeg har en grusom skyldfølelse på grunn av at jeg ikke satte av den lille timen det eventuelt tok å skrive den. Jeg leter fremdeles og er dypt skuffet over at jeg ikke finner noe passende.
Alle har noen de ser opp til som liten. Enten om det er en popstjerne, rockestjerne, skateboarder eller en annen type superhelt. Man setter seg også noen mål som liten. Gjerne ting man kan se frem til. Jenter kan ofte se frem til den dagen de skal bli gift og de gleder seg stort til den dagen. Samme hvem det er med, bare man blir gift en dag. Senere i livet må man finne ut hvordan denne mannen skal se ut. Men før den tid så bruker man tiden på å leke. Selv kan jeg huske en vakker vårdag i førsteklasse hvor mine klassekamerater bestemte seg for å arrangere et bryllup i den såkalte “Ridderskogen”. Brudgommen var en som het Adam, det første mannlige mennesket som ofret et ribbein for å skaffe sin bedre halvdel, kvinnen Eva. I vårt tilfelle het kvinnen “Une”.
Guttene skulle være livvakter som morsket seg opp hvis noen utenforstående forsøkte å komme inn i bildet. Noen av jentene hadde frivillig stilt opp og ville være brudepiker. En av brudepikene laget en blomsterkrans og satte den i håret på “Une”.
Det eneste glimtet jeg husker fra mitt perspektiv, minne. Bildet som kommer opp er et sterkt overeksponert bilde med sterke, lyse sommerfarger. Gule, grønne flekker og at det blåste varmt. Grunnen til at jeg husker dette så godt var på grunn av sjalusi. På første trinn hadde vi en regel om at vi skulle gå i par når vi skulle til nye steder som gymsalen, musikkrommet/bomberommet eller ut på tur. Lærern forsøkte så godt som overhodet mulig å få det til å gå opp i opp med gutt-jente ordning. Jeg var vel en av de mer heldige som fikk holde en gutt i hånden. Ingen ringere enn Adam. Apropos ring; “ekteskapet” til Adam og “Une” varte vel ikke sånn dødslenge. Det jeg husker senere er at Adam og jeg danset inne på et lukket rom på SFO, og han hadde gitt meg en nøkkelring som skulle symbolisere at nå var vi gift.
Som små har vi kanskje som du selv har erfart en del morsomme forhold til klassekamerater, kusiner og fettere. Vi prøver oss frem med “doktorleker” for å finne ut om andres kropp. Vi leker gjemsel for å gjemme kroppene våre. I starten av tenårene forsøker mange å gjemme kroppen sin fordi de muligens er flaue på grunn av tidlig modenhet. Samtidig går doktorleker over til andre leker. Kyss, klapp og klem, Nødt, prosent og sannhet. Vi er nysgjerrige på hverandre. Hvis alle hadde stått å skreket ut om sine største hemmeligheter så ville ingen vært interessert, og de ville heller ikke ofret seg i flere dager, uker, måneder – ja til og med år for å finne ut av alt det dype som gjemmer seg der inne.
Det er som reklamen til DnA sier - A part of you.
Her skulle det vært et digitalt maleri av noe sommerlig. Kommer vel senere.
Hurramegrundt.