Rødt lys for bevissthet av følelser

Følelsen av å kjenne smilet i kinnene, at det strammer til på en god måte. Å føle lykke i et eget smil, å smile av glede. Slik det skal være. Det at noen venter på deg og at du burde våkne opp å si noe. Det å drømme at ting er riktig, og føle at ting er som det skal for så å våkne opp til virkeligheten er like kvalmende hver gang. Skuffelse. Mange skuffer seg selv gang på gang ved å ikke tøre å si i fra  og å ikke tenke på konsekvenser.
Man tenker for mye. Uansett hvor gammel du er – man tenker. I tenårene har man følelser som svaier opp og ned slik som Richerskalaen gjør under et voldsomt jordskjelv. Alle menneskene som blir påvirket av et jordskjelv. Trenger jeg nevne Haiti? Hvor mange mennesker har ikke omkommet? Hvor mange var det ikke som omkom i flomkatastrofen i slutten av 2004?
At et menneske føler og mener noen ting går utover flere. Ikke bare en selv. Når man da ikke føler noen ting, hva gjør man da? Å presse frem noe som ikke stemmer fungerer ikke i lengden.
Tenk på de som dør fordi akkurat du lever? Et menneske er underbevvist ansvarlig for andre folks handlinger. Tenk om du går over gata på rødt lys og så kommer det en bil som akkurat rekker å stoppe opp for deg. Du var heldig denne gangen. Det man ikke ser vet man ikke. Tenk på den lille jenta med knæsj rosa parkdress og svære månesko som så deg gå på rødt lys? Hva om hun tenker “Alt voksne foretar seg er riktig. Jeg kan også gå på rødt lys om jeg bare går fort nok over veien!”
Neste gang er man ikke like heldig. Bilen rekker ikke se det lille barnet som går over veien. Du endret livet på en person du ikke visste hvem var. Det verste er alle de pårørende. Foreldrene, vennene i barnehagen.. Alt det barnet gikk glipp av. Første skoledag, skolebøker, rutiner.. første kyss, første forelskelse. Tenårene. Helvette sjøl. Nå sitter du kanskje å tenker “Haha, kult! Jeg sørga for at noen slapp dette helvettet!” Men ting blir faktisk bedre etter å ha opplevd noe traumatisk. Og det er nettopp det tenårene er. Minner bygges opp og man jobber frem til hva man velger å være. Hvem vil du være? Det velger du selv. Ditt valg, ditt liv. Din kropp. Dine beslutninger.

Om noen sier “Nei, ikke gjør det!” så skal jeg vedde på at du gjør det likevel, bare for å se om det var så ille som folk skulle ha det til. Du vet aldri hvordan folk kommer til å reagere i ulike situasjoner. Livet har ingen bruksanvisning eller fasit. Det er kun noen enkle regler å holde seg til.
Uansett hvor narsissistisk det høres ut: Tenk på hva DU gjør. Dine handlinger og det DU sier påvirker andre. Det at andre har stor påvirkningskraft på deg er viktig. Disse menneskene du ser opp til har lenge tenkt på hva de kan gjøre for å være gode forbilder. Kanskje bevisst, kanskje underbevisst.

Å være bevisst og vite hva man driver med er viktig. Man lærer av å feile. Ingen idéer er dårlige. Lær å le av egne feil, selvironi kommer man langt med!

Det kommer tider i livet hvor man ikke føler for å gjøre noe annet enn å se i veggen. Livet har sine mørke sider og man er flink til å si “Du vet ikke hvordan jeg har det!” – det er nettopp det vi gjør, alle sammen. Ingen er unike, uansett hvor mye vi ønsker det. Alle har på et eller annet tidspunkt følt, ment og tenkt det samme. Men det er sammensetningen av dette som gjør oss en smule spesielle likevel. For om den populære jenta som virker så lyster går rundt å føler hat, mens den mest dystre outsideren flyr rundt og føler lykkelighet? Fordomsfulle er vi. Alle sammen. Den indre ulykkelige jenta kan på et tidspunkt finne ut at hun liker å lese de samme type bøkene som den lykkelige outsideren. Der har vi to ulikheter og likheter. Noen sier at det er ulikhetene som binder oss sammen. Andre igjen sier at likheter er viktigere.

Alt jeg vet er at kjærlighet gjør blind og at man kan finne mye fint og negativt i alle. Ingen er “ment to be”. Det finnes mange stjerner i universet, mange fisker i havet. Man kan ønske seg en spesifik fisk lenge, men den vil mest sannsynlig stikke i andre hav med andre fisker. Du er en av mange, en av alle. Vi er alle mennesker. En del av spillet. Man kan hate reglene, medspillerne og motstanderne. Eller elske dem. Ha dine venner nær og ha hold dine fiender enda nærmere. Lær å spille med, ikke mot. Ikke dropp ut av spillet bare fordi reglene er strenge.

For lengst har jeg rodd langt uti hvor jeg skulle hen med dette blogginnlegget. Det startet med at jeg fant ut at senga føltest uendelig tom og hadde fint plass til en til å se på Dexter med. Vi kan ikke alltid få det slik vi vil.

The token of all I was
I traded for my escape
To see a new horizon
And my burden finally rests now
In the depths of its water grave
But the waves of the river will always remember.

..And soon you learn