Min ikke fullt så kjente UKM utstilling kom med navnet: Et bilde sier mer enn tusen ord – se mer. Da forstår du mer. Bilder kan ikke prate, men de kan sende signaler som tyder på andre ting. Nå vanner jeg dette blogginnlegget litt. Syns du kan lese bildene isteden for denne ganske tørre teksten her.

This is how it feels

Dont you see what happened to me?

Hiding something.

Reality kicks in

Følelsen av å kjenne smilet i kinnene, at det strammer til på en god måte. Å føle lykke i et eget smil, å smile av glede. Slik det skal være. Det at noen venter på deg og at du burde våkne opp å si noe. Det å drømme at ting er riktig, og føle at ting er som det skal for så å våkne opp til virkeligheten er like kvalmende hver gang. Skuffelse. Mange skuffer seg selv gang på gang ved å ikke tøre å si i fra  og å ikke tenke på konsekvenser.
Man tenker for mye. Uansett hvor gammel du er – man tenker. I tenårene har man følelser som svaier opp og ned slik som Richerskalaen gjør under et voldsomt jordskjelv. Alle menneskene som blir påvirket av et jordskjelv. Trenger jeg nevne Haiti? Hvor mange mennesker har ikke omkommet? Hvor mange var det ikke som omkom i flomkatastrofen i slutten av 2004?
At et menneske føler og mener noen ting går utover flere. Ikke bare en selv. Når man da ikke føler noen ting, hva gjør man da? Å presse frem noe som ikke stemmer fungerer ikke i lengden.
Tenk på de som dør fordi akkurat du lever? Et menneske er underbevvist ansvarlig for andre folks handlinger. Tenk om du går over gata på rødt lys og så kommer det en bil som akkurat rekker å stoppe opp for deg. Du var heldig denne gangen. Det man ikke ser vet man ikke. Tenk på den lille jenta med knæsj rosa parkdress og svære månesko som så deg gå på rødt lys? Hva om hun tenker “Alt voksne foretar seg er riktig. Jeg kan også gå på rødt lys om jeg bare går fort nok over veien!”
Neste gang er man ikke like heldig. Bilen rekker ikke se det lille barnet som går over veien. Du endret livet på en person du ikke visste hvem var. Det verste er alle de pårørende. Foreldrene, vennene i barnehagen.. Alt det barnet gikk glipp av. Første skoledag, skolebøker, rutiner.. første kyss, første forelskelse. Tenårene. Helvette sjøl. Nå sitter du kanskje å tenker “Haha, kult! Jeg sørga for at noen slapp dette helvettet!” Men ting blir faktisk bedre etter å ha opplevd noe traumatisk. Og det er nettopp det tenårene er. Minner bygges opp og man jobber frem til hva man velger å være. Hvem vil du være? Det velger du selv. Ditt valg, ditt liv. Din kropp. Dine beslutninger.

Om noen sier “Nei, ikke gjør det!” så skal jeg vedde på at du gjør det likevel, bare for å se om det var så ille som folk skulle ha det til. Du vet aldri hvordan folk kommer til å reagere i ulike situasjoner. Livet har ingen bruksanvisning eller fasit. Det er kun noen enkle regler å holde seg til.
Uansett hvor narsissistisk det høres ut: Tenk på hva DU gjør. Dine handlinger og det DU sier påvirker andre. Det at andre har stor påvirkningskraft på deg er viktig. Disse menneskene du ser opp til har lenge tenkt på hva de kan gjøre for å være gode forbilder. Kanskje bevisst, kanskje underbevisst.

Å være bevisst og vite hva man driver med er viktig. Man lærer av å feile. Ingen idéer er dårlige. Lær å le av egne feil, selvironi kommer man langt med!

Det kommer tider i livet hvor man ikke føler for å gjøre noe annet enn å se i veggen. Livet har sine mørke sider og man er flink til å si “Du vet ikke hvordan jeg har det!” – det er nettopp det vi gjør, alle sammen. Ingen er unike, uansett hvor mye vi ønsker det. Alle har på et eller annet tidspunkt følt, ment og tenkt det samme. Men det er sammensetningen av dette som gjør oss en smule spesielle likevel. For om den populære jenta som virker så lyster går rundt å føler hat, mens den mest dystre outsideren flyr rundt og føler lykkelighet? Fordomsfulle er vi. Alle sammen. Den indre ulykkelige jenta kan på et tidspunkt finne ut at hun liker å lese de samme type bøkene som den lykkelige outsideren. Der har vi to ulikheter og likheter. Noen sier at det er ulikhetene som binder oss sammen. Andre igjen sier at likheter er viktigere.

Alt jeg vet er at kjærlighet gjør blind og at man kan finne mye fint og negativt i alle. Ingen er “ment to be”. Det finnes mange stjerner i universet, mange fisker i havet. Man kan ønske seg en spesifik fisk lenge, men den vil mest sannsynlig stikke i andre hav med andre fisker. Du er en av mange, en av alle. Vi er alle mennesker. En del av spillet. Man kan hate reglene, medspillerne og motstanderne. Eller elske dem. Ha dine venner nær og ha hold dine fiender enda nærmere. Lær å spille med, ikke mot. Ikke dropp ut av spillet bare fordi reglene er strenge.

For lengst har jeg rodd langt uti hvor jeg skulle hen med dette blogginnlegget. Det startet med at jeg fant ut at senga føltest uendelig tom og hadde fint plass til en til å se på Dexter med. Vi kan ikke alltid få det slik vi vil.

The token of all I was
I traded for my escape
To see a new horizon
And my burden finally rests now
In the depths of its water grave
But the waves of the river will always remember.

..And soon you learn

Merkelig nok føler man seg betraktelig mer voksen når man har de eneste skoene som lager et voldsomt ekko i Vaterlandspassasjen. Alle andre rundt deg går rundt med myke sko som ikke lager gunk-knk-lyd. Man er dømt til å bli sett etter først å ha blitt hørt. Dette voksen-fenomenet kan komme og gå som en one night stand etter helgefylla. I tillegg kan det dukke opp på de verst tenkelige steder. I et forsøk på å være vennlig og hjelpsom mot venner og kompiser så er det ikke alltid det blir tatt like godt imot. Man får kanskje slengt et “Når ble du så jævla bedreviter?” eller en “Du er faen ikke mora mi! Du er like ille sjøl!”.. Det er ikke alltid like moro og det er en del av det å vokse opp å få slengt noen norske tenåringsgloser i ansiktet. Derfor har undertegnede over en lengre tid bygget et skjold rundt seg og dette skjoldet har et navn. Likegyldighet. Han er kjekk å ha til tider, mens i andre situasjoner er det veldig frustrerende å ikke ha kontroll på om man faktisk skal bry seg, eller bare la være. Da må man søke etter magefølelsen. Magefølelsen må man grave dypt og lenge etter. Som oftest er det for sent før man har funnet et svar.

En annen ting som er kjipt med at tia går så fort er at man nærmer seg voksen fortere enn du kan si eregert vampyrpenis. Plutselig står du der og tenker tilbake på hva du har gjort siden jul i fjor. Så går det opp for deg at ingenting ble slik du ønsket. Å være ønsket kan være et ønske i seg selv. Bare det å vite at noen faktisk tenker på deg, savner å se deg, vil holde rundt deg og alt det klisset der. Selv er jeg en av de som alltid sier “Nei! Ikkeno klissefilmer!” Men egentlig er det de fineste filmene, for man drømmer seg bort i de. Man vil ha det regissører lager. De fremstiller en perfekt fantasiverden hvor man tydelig kan se fra starten av hvordan ting kommer til å bli. Hollywoodmoddellen. Analog, etablering, konfliktopptrapping. The point of no return. Et klimaks for deretter en avrunding. Livet er kanskje slik, men vi kan ikke vite når The point of no return faktisk skal forekomme, eller avrundingen. Anslaget vil jeg anslå er nå. Tenårene. Man introduserer seg selv for en verden for å finne ut hvor man hører til. Etableringen kommer vel i den tiden hvor man burde ha funnet seg en samboer/ektefelle, etablere en familie. Så ender kanskje alt i helvette og man sitter  å knirker fram og tilbake i en gyngestol og sauesfell mens man strikker babysokker til barnebarna som for lengst har blitt voksne. Men man glemmer, man fortsetter der man slapp. Mennesker liker å ha faste rutiner, ikke brått ødelegge noe. Spontanitet kan være noe annet. Det kan overraske positivt eller være ødeleggende og negativt.

Så se for deg den gamle innskrumpede og snøbleke gamle damen som sitter å venter på at middagen skal slurpes. Hun venter på en avrunding. Klimakset har for lengst passert seg og nå ser hun tilbake på tenårene som en turbulent tid med alt for mye eksprementering og idioti. Det ble ikke slik hun hadde tenkt seg likevel, så hvorfor var hun så bekymret hele tiden? En lærer sa en gang: Det er egentlig ganske ironisk, i det du blir født så er du i ferd med å dø. Du har egentlig bare en sjanse til å gjøre en ting rett eller galt. Tenk deg om før du gjør noe. Eller om du gjør noe “spontant” bør du ha utprøvd det før for å se om det faktisk får den virkninga du vil frem til.

Selvfølgelig ønsker alle et fartsfylt og spennende liv, men det er ikke alle som vet hva man skal gjøre. Noen tør ikke ta steget, så de låser seg inne i en grotte med en PC for å leve ut de evige liv i World of Warcraft. De lever et dobbeltliv. Et virkelig og et virituelt liv. Andre satser mer. De satser mer eller mindre sin egen identitet på å leve et dobbeltliv. Noen har flere personligheter med forskjellige mennesker rundt seg. Mens andre igjen lever et annet og litt mer hemmeligholdt dobbeltliv. Det verste som finnes er avsløringer man gjør på egenhånd fordi dem prater man ikke om i ettertid. Stillhet.

Disse menneskene blir i vertfall sett. I motsetning til en mann jeg leste om, Jan Erik Fosshaug. Han levde et liv alene. Pratet ikke med noen. Ingen visste hvem han var. Ingen møtte opp i begravelsen hans. Ingen gråt for han. Ingen savnet han. Tenk et slikt liv i ensomhet? Hvor forferdelig hadde ikke det vært? Sitte hjemme på julaften med kanskje en kopp kaffe og ikke feire den med gaver, venner, klemmer.. Plutselig er du der – på bakken utenfor i en hvitkledd verden. Menneskene som står rundt deg er ikke der for å si hei til deg, de forsøker å gjennopplive deg. Du rekker akkurat ikke å se at folk strømmer til.

Vi har et slags ultimatum i livet. Om du er i stand til å se; så kan du velge om du vil innse fakta eller ignorere det. Er du ikke i stand til å se virkeligheten så har du et ønske om å klare det.

En vakker dag skal jeg gi ut en bok.

Ingen er like, men vi er glad i dem selvom!

I løpet av en vanlig dag tilbringer jeg til sammen omtrent 130 minutter på bussen. Godt over to timer kan man si. Det er mye rart man ser både på veien og på bussen. Folk som haster hit og dit. Frem og tilbake på jobb. Jeg føler jeg kjenner folkene på bussen. Hver dag ser jeg de samme menneskene komme ombord. Vi har så og si faste plasser på bussen. Ingen sier noe, men jeg vet hvor de bor og jobber.

På veien ved siden av bussen kjører det mange biler i høy hastighet. (Minus når det er stillestående kø fra Asker og forbi Sandvika.) En dag på vei hjem la jeg merke til at det ikke lenger var spesielt mørkt ute, det var et ganske spennende lys med rosa omrisser på skyene og gullskinn i håret som blafret foran det ene øyet mitt. En hvit varebil kjørte opp på siden av bussen på venstre side og la seg videre helt ut i den venstre fila. Da la jeg merke til at det ene hjulkapselet satt løst og jeg ble skrekkslagen. Hva om den løsnet i den hastigheten han kjørte i? Hjulkapselet ville da fyke rett inn i siden på bussen. Treffe vinduet mitt. Muligens treffe han i den gedigne signalgrønne boblecampingteltjakka foran meg. Hodet hans ville garantert blitt delt i to på en heftig måte, blodet ville gått ut i alle kanter. Men om jeg hadde fått sett dette så ville det blitt det siste jeg så, for da ville den neste som ble splittet hodet av være meg. Jeg var ikke klar enda.

No one really wants to die.

Det er mange forskjellige mennesker på 169 bussen som har startsted i Drammen og stopper like elegant i Oslo hver dag. Om det er den stressa damen med det tynne kommunebrune håret som er satt opp i en grusom stram minihestehale (som garantert har en ba betalt kontorjobb), mannen med det flashende hvite håret og den ultrarøde huden (som lett kunne vært svaret på den etterlengtede gåten på hvem julenissen er), studenten med den samme HP-sekk som meg, hvite lua, fettete og slimete hår. Vi er alle forskjellige og vi vet ikke hvordan en person er bare ved å se på utséendet. Det er så mye mer.

Skulle ønske jeg kunne lese folks tanker. I hvertfall hatt noen flere svar. Folk er så stille.