Du vet du ikke burde gjøre det, men du gjør det likevel. Plutselig sitter du der og blogger om den gedigne badeballen av en mage du ikke blir kvitt. Det er for sent, du er gravid med en kis du hadde deg med i fylla. Wops så er du blitt mamma, og du må droppe ut av skolen og alle planene dine er ødelagte. Du føler at ingen gutter vil ha deg, for nå har du en snørrklyse med et hint av gulp hengende over skuldern. Du var ung og dum. Når slutter man å være ung og dum egentlig? Bare se på octomom (Nadya Suleman). Hun har 14 unger, og hun slipper hele beige-grun-gule-bleiestyret fordi hun vil være klin lik Angelina Jolie!

Hun må ha mista mer enn skyldfølelsen for å si det sånn. Hun stiller villig opp i flere blader for å skryte av bobleplastkroppen sin. Altså, hva er vitsen med å kjøpe seg klin lik Angelina? Man kommer ingen vei med å kopiere andre, i hvertfall ikke langt. Men på grunn av hennes selvpåførte skandaler har hun desverre klart det. Det gjør meg kvalm! Kvalmere enn en selvpåført bulemiperiode! Leste i på en side at vaginaen hennes hadde blitt så svær at man kunne kjøre en skolebuss gjennom den. Hvem vil ha deg, kjære 17-barn for mange-mamma? Ikke bare har hun driti seg ut på TV, i magasiner og på nett, men hun har faktisk et ansvar ovenfor ungene hennes! Men hva gjør hun? Octomom løper rundt å trener og putter mer plastikk i leppene og lar alle andre passe på ungene. Pluss har hun sagt at hun ikke ville ha noe freakshow. Vel, hvem var det som gikk ut til media først kanskje? Og hvem er det nå som skal få sitt eget freakshow for å presse ungene sine ut gjennom tvskjermene? Hm. Lureluremus. Hadde dette skjedd i Norge hadde folk reagert for lengesiden og fått kjerringa innlagt!

Faktisk så er dette en historie jeg har fulgt med på, og på et intervju tidlig i fjor fortalte hun at etter 7-8 unger så skulle hun ikke ha flere unger. Under intervjuet satt hun gravid med enda en halv barnehage! Er det mulig? Hun hadde ikke nok resurser til å passe på den første haugen med rosa slikkepotter, og så skal hun ha enda fler? Og neida, ungene hennes ble ikke tatt i fra henne. Hun lever nå i luksus og hvem har vel egentlig sett så mye til ungene hennes i det siste? Hadde det ikke vært for at det skal bli laga et show tilegnet hennes barn, så hadde jeg nesten trodd de var forsvunnet fra vår verden.

Her kan man stille seg utallige spørsmål. Hvorfor i helvette skulle hun nå engang sette to kalde og tynne plastikkrør oppi veibanen sin (skolebuss! høhø) isteden for skikkelig mannekølle? Det er tydligvis ikke sexen hun er ute etter. Noe sier meg at det er en stund siden hun fikk noe også. *glise fornøyd*. Neida, er det virkelig slik at hun ikke hadde råd til å adoptere fra langtvekkistan, så isteden tok hun hormonbehandlinger og fikk masse unger å (ikke) passe på, bare for å være enda et skritt nærmere Jolie?

En ting er i hvertfall veldig sikkert: Dette slår alle dere fjortisjenter der ute som syns det er KULt med en KULE på magen. Selvom Nadya ser bra ut i magasiner så må vi huske at når de vakreste modeller blir photoshoppet, er det LETT at mamma mia også blir det. Når man ser på bildene fra hun var gravid så ser det ut som hun skal føde en fullvoksen sumobryter. Hvordan kan hun nå plutselig være slank, uten et eneste hint av strekkmerker noen steder?

Tenk om plutselig alle fant ut at de skulle bli multi-mødre i tidlig alder, bare for å slippe å jobbe seg til å bli kjendis? Bare det å ha sex et par ganger, drite ut en greie som griner og sender den avgårde i det du stikker ut i den blinkende flombelysninga!? Personlig tror jeg ikke at hun kommer til å føle seg så godt etterhvert. Å få slengt så mye dritt etter seg og måten hun ter seg på foran ungene. Det kan umulig gå bra. Pluss at jeg tror ikke noen syns det er sånn veldig underholdene å se i 17 år fremover på 14 misfostre? Eller kanskje dette blir den kvinnelige Michael Jackson? At hun fortsetter med syke operasjoner til man ser botoxen renne ut i tårene hennes den dagen USA’s myndigheter faktisk tar mot til seg og fjerner ungene fra henne.

Ingen har godt av å bli mor for tidlig, men når er for tidlig? Nadya er et bevis på at hun fremdeles går sterkt imot sine foreldre. Hennes mor har rådet henne til å gjøre det motsatte av hva hun har valgt flere ganger. Nadya er nok USA’s svar på Pippi. Jenta som aldri ble voksen. Selvom du har fylt myndig for flere år siden og sitter der med over et dusin barn iført bleiebæsh så betyr heller det at du aldri ble voksen. Nadya skulle fått slike babyborndukker som skriker og hyler, for de kan man hvertfall slå av! Og det er et råd til dere unge håpefulle også; Lek med babydukker et par år til, du går lei. De kan legges bort. Det kan ikke et levende vesen og det har virkelig ikke godt av en mor som sitter å ammer over leksebøkene sine.

Jeg skrev et blogginnlegg på en tidligere bloggen min om tenåringsgraviditet og illustrasjonsbildet var av meg med en bolle under magen. Det så faktisk ut som at jeg hadde blitt gravid. Hvilke reaksjoner tror du jeg fikk? Et klapp på skulderen fordi jeg tørte å rakke ned på alle de brødhuene som lar seg lure av “Jeg elsker deg, vi skal bli foreldre sammen for alltid!”? Ehnei. Jeg fikk gratulasjoner fra folk helt nedi 12 års alderen og opp til par-å-20 fordi de trodde JEG var gravid. Takk, men neitakk.

Hva mener DU om Nadya Suleman, tenåringsgraviditet and all that shit?

Litt for utrolig?

Nei, jeg hadde ikke sex på Valentine’s day (ikke i år hvertfall), men jeg var på en venninnedate. Vi så kjafsefilmen Valentinesday. Jeg har aldri i hele mitt liv vært på klissefilm med en HUN, men denne filmen inspirerte meg til å skrive litt om hva jeg mener om nettopp slike. Jeg har ALDRI vært i en kinosal hvor man kan se tydelig annenhver “gutt-jente-gutt-jente” plasseringer (kun sabotert av meg og Signe!) Aldri har jeg blitt så provosert av å høre “AWW” av så mange jentestemmer på en gang. Skal bare legge til at det KUN var jentene som kommentere underveis på disse scenene, guttene sank litt dypere ned (i skjørtene).

En ting jeg lurer på er; At ikke guttene blir helt kørka i hue av å sitte ved siden av en tyggende stivrosa hårspraydott, som bare sitter å gnager og kommenterer på hvor søte de i filmen er. Og at han hun sitter ved siden av burde bli likedan. Yeah, that’s kinda the point. Filmer er ikke virkelighet! Spesielt ikke filmer som heter “Valentine’s Day” og vises nettopp på denne dagen. Det er egentlig en dag vi i Norge ikke burde feira engang. Altså, hvor ekkelt er det ikke å være singel under disse før-og-etter-dagene hvor alt du ser er rosa, rødt, hjertehjerte, kyssing, klåing og klisseklining overalt? Vel og merke, hadde jeg ikke vært singel så hadde jeg likevel blitt noe provosert av at det var så lite fargekonstraster i disse dagene. Eneste som er posivit med den dagen er at det er mye lettere å få med seg noen ut. Spør du om å ta med ei oppblåstmagebar-Barbie om å bli med på klissekino så tar det 3 sekunder før hu river av deg buksa og gir deg en hjelpende hånd.

En annen ting som irriterer meg med denne rasen vi kaller gutter (de er fremdeles ikke MENN) er det at de går rundt å syter og klager over ting som vi jenter ikke bryr oss noe om. De klager over løgner, rett og slett. At de er gode i senga, kan ditt og datt-opp-ned-en-trapp og voksesmerter i kuken. For å si det sånn: Det er de med det største utstyret som holder kjeft! Stor kjeft = liten penis!

Over til selve filmen; Den må jo bare være skrevet av en kvinne! En kvinne med et litt for stort ønske til at en gutt skal ta initiativ og være perfekt. Det eneste filmen gjør er: Breakup, finne en ny big L.O.V.E. Ingen gutter tenker som jenter. Ingen gutter går rundt å tenker at “Oioi! I morgen er det Valentine’s Day, da må jeg fri til henne, fordi jeg elsker henne!”. Jeg tror ikke at noen gutter legger lista sånn veldig høyt til seg selv. Det der nok derfor vi jenter lar oss lure av filmverdenen. Denne filmen spesielt. Vi sitter der og tenker “Kanskje jeg får et hadekyss etterpå?”.. heller en sterk hånd i toppen av hue som bryter deg nedover. Because that’s what it’s ment for. Hvertfall for gutta. Se for deg den mest maskuline og heite jævelen sitte med det en ene foten plassert på det ene kneet og se på kino. Han sitter å ser dødt og kjedelig på en film han betalte 85,- for. Det eneste hans store hode sitter å tenker er “Gaah. Håper hu her er verdt de 85 spenna!”. De stakkars trebeinte sitter å kjeder nøttene av seg mens de håper på å få noe in return etterpå. Så er dagen over og det er et helt år til neste gang man får seg noe med en dame som tror det er noe mer i det, siden dere trossalt gikk ut på den 14. februar.

Forresten så glemte jeg å nevne at jeg liker å peke og le av folk som bedriver spyttutveksling under filmer på kino. Rule nomba one: Du har betalt for å sitte i et utfisa, tilgriset fittesaftesete i omtrentlig 120 minutter! Så se den forbanna filmen, utnytt det at du kan studere andre kvinner enn hu flatbrysta pushupdukka ved siden av deg! Så kan du utnytte brødhue etterpå. (Etterfulgt av et kjedelig morrabrød?)

My closest relationship is with my Blackberry, Thank God it vibrates!

Som en avsluttning på det hele så vil jeg takke mine flotte venner for at de gjorde denne dagen fantastisk! (Nå forventer jeg kino-reaksjon med et stort fjortizskvaldrende: aaaaw).

Roses to the dead

Vi lever i Norge og der har vi lov til å si det vi vil. Her skal jeg bruke rettighetene mine så mye jeg gidder!

Hva skjer med musikkindustrien for tia? Den vakre elgitaren byttet ut med dårlig keyboardeffekter. Jeg er ikke spesielt musikalsk av meg, så nå kommer det en annen “tone” av innlegget.

Musikkindustrien: Desperate idioter! Nå synger de om hvor kult det er å være rik, ung og ikke minst dum som tror det er fett å ha BHen utenfor singletten! Har folk virkelig ikke mer å synge om lenger? Hvor ble det av sangene med meninger, skjulte budskap, metaforer? Ta utgangspunkt i Röyksopp sin sang Poor Leno. Denne er metaforisk på en billedlig måte om hvordan det er å bli fratatt friheten sin. Sitt hjemsted, alt det kjente. Metaforisk sett kan vi koble dette til menneskehandel og dyremishandling hvis vi drar det langt nok. Andre sanger handler om at man ønsker å være et annet kjønn. I og for seg er dette greit, men sanger i dag spiller alt for mye på sex. Greit, as we all know: sex selger, sex er digg, men hvis du ikke har fått det med deg så er faktisk salg og kjøp av verdens eldste yrke ulovlig!

Hvor grelt er det ikke å se på sin 6 år gamle lillesøster iført tangatruse, en drøss med flere tonn med bæsj i trynet og navlelo på øya? Hvor har jeg sett dette før? Jo! Little Miss America. Foreldre som tvinger på barna sine den barndommen/drømmen de selv ville ha som små. Våre forbilder bør være skikkelige. Ikke alle kan være superheite, vær deg selv! Lik deg selv for den DU er og vær unik på din måte. Forsøk å ikke være som “de store”, fordi Ida Wulff liker å drikke seg skeiv. Det betyr ikke at du også gjør det hver dag! Ida Wulff ser sikkert helt okay ut in person. Personen bak VOE, Emilie Nereng ser ut til å være et godt forbilde. Enten så er hun født positiv og vennlig mot alle, eller så er hun en fryktig god skuespiller. Kanskje det er det du skal bli når du blir voksen, Emilie? You got he looks ya’know! Apropos spille, om Johnny Cash kommet i dag derimot, ville han aldri blitt så kjent som han er i dag. Han fyrn ser jo ikke ut i måneskinn! Silikon og skjelett selger. Hvor skal dette ende? 12-åringer som nettopp har kommet i puberteten som ønsker seg silikon i bryst til bursdag, silikon i lepper til jul og fettsuging av ræv til pinse? Plutselig er sommern her og folk synger om båter og eksplosjoner. Først var det ”båten Anna”, nå er det et enormt hus ute på havet som det blir sunget så upersonlig om? Som jeg tok opp tidligere, hvor ble av sangene med mening? Hvor mange vil vel vite om du spermer i buksa? Det skal dem vertfall ha, de greide å spille på sex gjennom hele sangen. På en patetisk måte.

Nå skal ikke jeg påstå at all musikk som ikke er hippetihoppeti, popptehdropdrugsdrunk og RGB (wubz. nerdeøyeblikk).. RnB-wangstahtangastah er så fantastisk. Det finnes mye som kaller seg rock og metal som jeg får en kvalmende følelse ved. Det ække kult å synge om at søstra di kutta opp levra si for å nedbetale gjellari!

Neiaz. Nå har vel sukkeret gått til hjernen på meg. Tror jeg skal gå og ta meg en piercing i tunga, silikon i lepper og bryst for å bli som de andre unga! (ehnei.)

Følelsen av å kjenne smilet i kinnene, at det strammer til på en god måte. Å føle lykke i et eget smil, å smile av glede. Slik det skal være. Det at noen venter på deg og at du burde våkne opp å si noe. Det å drømme at ting er riktig, og føle at ting er som det skal for så å våkne opp til virkeligheten er like kvalmende hver gang. Skuffelse. Mange skuffer seg selv gang på gang ved å ikke tøre å si i fra  og å ikke tenke på konsekvenser.
Man tenker for mye. Uansett hvor gammel du er – man tenker. I tenårene har man følelser som svaier opp og ned slik som Richerskalaen gjør under et voldsomt jordskjelv. Alle menneskene som blir påvirket av et jordskjelv. Trenger jeg nevne Haiti? Hvor mange mennesker har ikke omkommet? Hvor mange var det ikke som omkom i flomkatastrofen i slutten av 2004?
At et menneske føler og mener noen ting går utover flere. Ikke bare en selv. Når man da ikke føler noen ting, hva gjør man da? Å presse frem noe som ikke stemmer fungerer ikke i lengden.
Tenk på de som dør fordi akkurat du lever? Et menneske er underbevvist ansvarlig for andre folks handlinger. Tenk om du går over gata på rødt lys og så kommer det en bil som akkurat rekker å stoppe opp for deg. Du var heldig denne gangen. Det man ikke ser vet man ikke. Tenk på den lille jenta med knæsj rosa parkdress og svære månesko som så deg gå på rødt lys? Hva om hun tenker “Alt voksne foretar seg er riktig. Jeg kan også gå på rødt lys om jeg bare går fort nok over veien!”
Neste gang er man ikke like heldig. Bilen rekker ikke se det lille barnet som går over veien. Du endret livet på en person du ikke visste hvem var. Det verste er alle de pårørende. Foreldrene, vennene i barnehagen.. Alt det barnet gikk glipp av. Første skoledag, skolebøker, rutiner.. første kyss, første forelskelse. Tenårene. Helvette sjøl. Nå sitter du kanskje å tenker “Haha, kult! Jeg sørga for at noen slapp dette helvettet!” Men ting blir faktisk bedre etter å ha opplevd noe traumatisk. Og det er nettopp det tenårene er. Minner bygges opp og man jobber frem til hva man velger å være. Hvem vil du være? Det velger du selv. Ditt valg, ditt liv. Din kropp. Dine beslutninger.

Om noen sier “Nei, ikke gjør det!” så skal jeg vedde på at du gjør det likevel, bare for å se om det var så ille som folk skulle ha det til. Du vet aldri hvordan folk kommer til å reagere i ulike situasjoner. Livet har ingen bruksanvisning eller fasit. Det er kun noen enkle regler å holde seg til.
Uansett hvor narsissistisk det høres ut: Tenk på hva DU gjør. Dine handlinger og det DU sier påvirker andre. Det at andre har stor påvirkningskraft på deg er viktig. Disse menneskene du ser opp til har lenge tenkt på hva de kan gjøre for å være gode forbilder. Kanskje bevisst, kanskje underbevisst.

Å være bevisst og vite hva man driver med er viktig. Man lærer av å feile. Ingen idéer er dårlige. Lær å le av egne feil, selvironi kommer man langt med!

Det kommer tider i livet hvor man ikke føler for å gjøre noe annet enn å se i veggen. Livet har sine mørke sider og man er flink til å si “Du vet ikke hvordan jeg har det!” – det er nettopp det vi gjør, alle sammen. Ingen er unike, uansett hvor mye vi ønsker det. Alle har på et eller annet tidspunkt følt, ment og tenkt det samme. Men det er sammensetningen av dette som gjør oss en smule spesielle likevel. For om den populære jenta som virker så lyster går rundt å føler hat, mens den mest dystre outsideren flyr rundt og føler lykkelighet? Fordomsfulle er vi. Alle sammen. Den indre ulykkelige jenta kan på et tidspunkt finne ut at hun liker å lese de samme type bøkene som den lykkelige outsideren. Der har vi to ulikheter og likheter. Noen sier at det er ulikhetene som binder oss sammen. Andre igjen sier at likheter er viktigere.

Alt jeg vet er at kjærlighet gjør blind og at man kan finne mye fint og negativt i alle. Ingen er “ment to be”. Det finnes mange stjerner i universet, mange fisker i havet. Man kan ønske seg en spesifik fisk lenge, men den vil mest sannsynlig stikke i andre hav med andre fisker. Du er en av mange, en av alle. Vi er alle mennesker. En del av spillet. Man kan hate reglene, medspillerne og motstanderne. Eller elske dem. Ha dine venner nær og ha hold dine fiender enda nærmere. Lær å spille med, ikke mot. Ikke dropp ut av spillet bare fordi reglene er strenge.

For lengst har jeg rodd langt uti hvor jeg skulle hen med dette blogginnlegget. Det startet med at jeg fant ut at senga føltest uendelig tom og hadde fint plass til en til å se på Dexter med. Vi kan ikke alltid få det slik vi vil.

The token of all I was
I traded for my escape
To see a new horizon
And my burden finally rests now
In the depths of its water grave
But the waves of the river will always remember.

..And soon you learn

Merkelig nok føler man seg betraktelig mer voksen når man har de eneste skoene som lager et voldsomt ekko i Vaterlandspassasjen. Alle andre rundt deg går rundt med myke sko som ikke lager gunk-knk-lyd. Man er dømt til å bli sett etter først å ha blitt hørt. Dette voksen-fenomenet kan komme og gå som en one night stand etter helgefylla. I tillegg kan det dukke opp på de verst tenkelige steder. I et forsøk på å være vennlig og hjelpsom mot venner og kompiser så er det ikke alltid det blir tatt like godt imot. Man får kanskje slengt et “Når ble du så jævla bedreviter?” eller en “Du er faen ikke mora mi! Du er like ille sjøl!”.. Det er ikke alltid like moro og det er en del av det å vokse opp å få slengt noen norske tenåringsgloser i ansiktet. Derfor har undertegnede over en lengre tid bygget et skjold rundt seg og dette skjoldet har et navn. Likegyldighet. Han er kjekk å ha til tider, mens i andre situasjoner er det veldig frustrerende å ikke ha kontroll på om man faktisk skal bry seg, eller bare la være. Da må man søke etter magefølelsen. Magefølelsen må man grave dypt og lenge etter. Som oftest er det for sent før man har funnet et svar.

En annen ting som er kjipt med at tia går så fort er at man nærmer seg voksen fortere enn du kan si eregert vampyrpenis. Plutselig står du der og tenker tilbake på hva du har gjort siden jul i fjor. Så går det opp for deg at ingenting ble slik du ønsket. Å være ønsket kan være et ønske i seg selv. Bare det å vite at noen faktisk tenker på deg, savner å se deg, vil holde rundt deg og alt det klisset der. Selv er jeg en av de som alltid sier “Nei! Ikkeno klissefilmer!” Men egentlig er det de fineste filmene, for man drømmer seg bort i de. Man vil ha det regissører lager. De fremstiller en perfekt fantasiverden hvor man tydelig kan se fra starten av hvordan ting kommer til å bli. Hollywoodmoddellen. Analog, etablering, konfliktopptrapping. The point of no return. Et klimaks for deretter en avrunding. Livet er kanskje slik, men vi kan ikke vite når The point of no return faktisk skal forekomme, eller avrundingen. Anslaget vil jeg anslå er nå. Tenårene. Man introduserer seg selv for en verden for å finne ut hvor man hører til. Etableringen kommer vel i den tiden hvor man burde ha funnet seg en samboer/ektefelle, etablere en familie. Så ender kanskje alt i helvette og man sitter  å knirker fram og tilbake i en gyngestol og sauesfell mens man strikker babysokker til barnebarna som for lengst har blitt voksne. Men man glemmer, man fortsetter der man slapp. Mennesker liker å ha faste rutiner, ikke brått ødelegge noe. Spontanitet kan være noe annet. Det kan overraske positivt eller være ødeleggende og negativt.

Så se for deg den gamle innskrumpede og snøbleke gamle damen som sitter å venter på at middagen skal slurpes. Hun venter på en avrunding. Klimakset har for lengst passert seg og nå ser hun tilbake på tenårene som en turbulent tid med alt for mye eksprementering og idioti. Det ble ikke slik hun hadde tenkt seg likevel, så hvorfor var hun så bekymret hele tiden? En lærer sa en gang: Det er egentlig ganske ironisk, i det du blir født så er du i ferd med å dø. Du har egentlig bare en sjanse til å gjøre en ting rett eller galt. Tenk deg om før du gjør noe. Eller om du gjør noe “spontant” bør du ha utprøvd det før for å se om det faktisk får den virkninga du vil frem til.

Selvfølgelig ønsker alle et fartsfylt og spennende liv, men det er ikke alle som vet hva man skal gjøre. Noen tør ikke ta steget, så de låser seg inne i en grotte med en PC for å leve ut de evige liv i World of Warcraft. De lever et dobbeltliv. Et virkelig og et virituelt liv. Andre satser mer. De satser mer eller mindre sin egen identitet på å leve et dobbeltliv. Noen har flere personligheter med forskjellige mennesker rundt seg. Mens andre igjen lever et annet og litt mer hemmeligholdt dobbeltliv. Det verste som finnes er avsløringer man gjør på egenhånd fordi dem prater man ikke om i ettertid. Stillhet.

Disse menneskene blir i vertfall sett. I motsetning til en mann jeg leste om, Jan Erik Fosshaug. Han levde et liv alene. Pratet ikke med noen. Ingen visste hvem han var. Ingen møtte opp i begravelsen hans. Ingen gråt for han. Ingen savnet han. Tenk et slikt liv i ensomhet? Hvor forferdelig hadde ikke det vært? Sitte hjemme på julaften med kanskje en kopp kaffe og ikke feire den med gaver, venner, klemmer.. Plutselig er du der – på bakken utenfor i en hvitkledd verden. Menneskene som står rundt deg er ikke der for å si hei til deg, de forsøker å gjennopplive deg. Du rekker akkurat ikke å se at folk strømmer til.

Vi har et slags ultimatum i livet. Om du er i stand til å se; så kan du velge om du vil innse fakta eller ignorere det. Er du ikke i stand til å se virkeligheten så har du et ønske om å klare det.

En vakker dag skal jeg gi ut en bok.

Ingen er like, men vi er glad i dem selvom!

Skal si tiden flyr. Husker det som om det var i forrige måned jeg stod å var pissnervøs for å hilse på rektor der jeg stod med ny sekk på ryggen, utenfor barneskolen. Da hadde jeg lange musefletter som mor hadde fikset. Hver eneste dag gredde hun håret mitt og gjorde noe spennende med det. Både med spenner og strikker. Så kom det til en dag i 2. klasse hvor hun ikke gadd mer av det lange og håpløse håret mitt. Helt ut av det blå dro vi til frisøren hvor jeg ble klippet av en lærling. Katastrofe kaller man det. Etter dette lærte jeg å gre håret selv og mor har en annen prinsesse å fikse englehåret til.

Ikke bare har jeg forandret hårsveis mange ganger, jeg har farget det 15-16 ganger også. I dag blir jeg forresten 17 år. Et utrolig stort tall når jeg tenker etter. Dette blogginnlegget er skrevet noen dager i forveien, så følelsen av bursdagen min er litt vak enda.
Om et år kan jeg kjøre opp til lappen, ha min egen bil.. det er ett år og en måned siden jeg fikk scootern, men ikke et år siden jeg fikk “lappen”. Tiden går så fort. Alt inni hodet er så skurrete. Som om du kjører på motorveien i 110 km/t og du ser ut på veien nedenfor deg, og alt er bare skurrete. Du får ikke med deg detaljene fordi du pent sitter å ser på at tiden bare passerer. Et bilde med lang lukkertid. Man venter på at det blir ferdig for å se om resultatet blir bra. That’s how my life has been.

Noen ganger har jeg lyst til å bare ta armene ut på siden av munnen å skrike “DET VAR I FJOR!”, men det fungerer ikke sånn. Jeg er fremdeles noe av det samme, bare et tall større. Både i alder og (ganske sikkert) buksestørrelse.

En avsluttning er vel på sin plass. Denne plassen, dette blogginnlegget dedikeres til mine fantastiske venner som støtter meg og holder meg oppe. Jeg vil ta oppmerksomheten bort i fra meg selv, og få spotlighten rettet mot de to som har betydd mest for meg. De har holdt ut med all faenskapen jeg har funnet på, de har fått meg til å få opp øya. Hvem er det jeg prater om? Karen Emilie og Christian selvfølgelig! Rett synet deres noen pixler lenger ned for mimring fra nettopp i fjor. Det var tider det!

Trekløveret

Kake?

Hurramegrundt.