Noen jenter hadde nok som små slike smykkeskrin. Ikke vanlige smykkeskrin, men slike som hadde ballerinaer med glitrende skjørt og med hendene høyt over hodet. Ikke nok med det, men de spant rundt og laget søte lyder. Når de en gang stoppet å snurre rundt pleide man å lukke igjen boksen slik at den begynte om igjen fra starten. Andre ganger var det morsomt å ta i ballerinaen slik at den stoppet opp. Til slutt gikk melodiene helt annerledes enn det de gjorde som da du nettopp fikk boksen.
Tenk hvis det bare hadde vært så enkelt. Putte alt rotet og bråket i en boks, lukke den igjen for så å åpne den senere og bare bli facinert av den lille rosa plastikk-klumpen (Nei, ikke Heidi-Alexandra!) og høre på lydene. Igjen og igjen. Man ville ikke legge merke til annet enn den rosa lille fantasiskapningen. All oppmerksomhet mot det vakre inne i boksen som nå er fullt med ting man bare overser. Tunnelsyn. Vi vet det er der, vi vet det finnes, men vi ignorerer det og ser på det som er fint og fantastisk.
Skal si tiden flyr. Husker det som om det var i forrige måned jeg stod å var pissnervøs for å hilse på rektor der jeg stod med ny sekk på ryggen, utenfor barneskolen. Da hadde jeg lange musefletter som mor hadde fikset. Hver eneste dag gredde hun håret mitt og gjorde noe spennende med det. Både med spenner og strikker. Så kom det til en dag i 2. klasse hvor hun ikke gadd mer av det lange og håpløse håret mitt. Helt ut av det blå dro vi til frisøren hvor jeg ble klippet av en lærling. Katastrofe kaller man det. Etter dette lærte jeg å gre håret selv og mor har en annen prinsesse å fikse englehåret til.
Ikke bare har jeg forandret hårsveis mange ganger, jeg har farget det 15-16 ganger også. I dag blir jeg forresten 17 år. Et utrolig stort tall når jeg tenker etter. Dette blogginnlegget er skrevet noen dager i forveien, så følelsen av bursdagen min er litt vak enda.
Om et år kan jeg kjøre opp til lappen, ha min egen bil.. det er ett år og en måned siden jeg fikk scootern, men ikke et år siden jeg fikk “lappen”. Tiden går så fort. Alt inni hodet er så skurrete. Som om du kjører på motorveien i 110 km/t og du ser ut på veien nedenfor deg, og alt er bare skurrete. Du får ikke med deg detaljene fordi du pent sitter å ser på at tiden bare passerer. Et bilde med lang lukkertid. Man venter på at det blir ferdig for å se om resultatet blir bra. That’s how my life has been.
Noen ganger har jeg lyst til å bare ta armene ut på siden av munnen å skrike “DET VAR I FJOR!”, men det fungerer ikke sånn. Jeg er fremdeles noe av det samme, bare et tall større. Både i alder og (ganske sikkert) buksestørrelse.
En avsluttning er vel på sin plass. Denne plassen, dette blogginnlegget dedikeres til mine fantastiske venner som støtter meg og holder meg oppe. Jeg vil ta oppmerksomheten bort i fra meg selv, og få spotlighten rettet mot de to som har betydd mest for meg. De har holdt ut med all faenskapen jeg har funnet på, de har fått meg til å få opp øya. Hvem er det jeg prater om? Karen Emilie og Christian selvfølgelig! Rett synet deres noen pixler lenger ned for mimring fra nettopp i fjor. Det var tider det!
Nå forsøker jeg igjen å starte en blogg. Forsiktig skal jeg prøve å gi dere kvalitet isteden for kvantitet. Mens jeg driver å bygger et nytt bloggdesign så leter jeg etter nye elementer jeg han putte inn. Leter. Jeg leter etter arbeider jeg aldri har gjort eller fått tenkt over. Hvor ble det av alt jeg planla som ung at jeg skulle gjøre? Per i dag gjør jeg bare det jeg må gjøre. Det er kun én eneste oppgave på skolen jeg ikke har fått levert inn og jeg har en grusom skyldfølelse på grunn av at jeg ikke satte av den lille timen det eventuelt tok å skrive den. Jeg leter fremdeles og er dypt skuffet over at jeg ikke finner noe passende.
Alle har noen de ser opp til som liten. Enten om det er en popstjerne, rockestjerne, skateboarder eller en annen type superhelt. Man setter seg også noen mål som liten. Gjerne ting man kan se frem til. Jenter kan ofte se frem til den dagen de skal bli gift og de gleder seg stort til den dagen. Samme hvem det er med, bare man blir gift en dag. Senere i livet må man finne ut hvordan denne mannen skal se ut. Men før den tid så bruker man tiden på å leke. Selv kan jeg huske en vakker vårdag i førsteklasse hvor mine klassekamerater bestemte seg for å arrangere et bryllup i den såkalte “Ridderskogen”. Brudgommen var en som het Adam, det første mannlige mennesket som ofret et ribbein for å skaffe sin bedre halvdel, kvinnen Eva. I vårt tilfelle het kvinnen “Une”.
Guttene skulle være livvakter som morsket seg opp hvis noen utenforstående forsøkte å komme inn i bildet. Noen av jentene hadde frivillig stilt opp og ville være brudepiker. En av brudepikene laget en blomsterkrans og satte den i håret på “Une”.
Det eneste glimtet jeg husker fra mitt perspektiv, minne. Bildet som kommer opp er et sterkt overeksponert bilde med sterke, lyse sommerfarger. Gule, grønne flekker og at det blåste varmt. Grunnen til at jeg husker dette så godt var på grunn av sjalusi. På første trinn hadde vi en regel om at vi skulle gå i par når vi skulle til nye steder som gymsalen, musikkrommet/bomberommet eller ut på tur. Lærern forsøkte så godt som overhodet mulig å få det til å gå opp i opp med gutt-jente ordning. Jeg var vel en av de mer heldige som fikk holde en gutt i hånden. Ingen ringere enn Adam. Apropos ring; “ekteskapet” til Adam og “Une” varte vel ikke sånn dødslenge. Det jeg husker senere er at Adam og jeg danset inne på et lukket rom på SFO, og han hadde gitt meg en nøkkelring som skulle symbolisere at nå var vi gift.
Som små har vi kanskje som du selv har erfart en del morsomme forhold til klassekamerater, kusiner og fettere. Vi prøver oss frem med “doktorleker” for å finne ut om andres kropp. Vi leker gjemsel for å gjemme kroppene våre. I starten av tenårene forsøker mange å gjemme kroppen sin fordi de muligens er flaue på grunn av tidlig modenhet. Samtidig går doktorleker over til andre leker. Kyss, klapp og klem, Nødt, prosent og sannhet. Vi er nysgjerrige på hverandre. Hvis alle hadde stått å skreket ut om sine største hemmeligheter så ville ingen vært interessert, og de ville heller ikke ofret seg i flere dager, uker, måneder – ja til og med år for å finne ut av alt det dype som gjemmer seg der inne.
Det er som reklamen til DnA sier - A part of you.
Her skulle det vært et digitalt maleri av noe sommerlig. Kommer vel senere.
Hurramegrundt.