Den dagen du blir født er den dagen du dør // Hvordan leve livet?

Merkelig nok føler man seg betraktelig mer voksen når man har de eneste skoene som lager et voldsomt ekko i Vaterlandspassasjen. Alle andre rundt deg går rundt med myke sko som ikke lager gunk-knk-lyd. Man er dømt til å bli sett etter først å ha blitt hørt. Dette voksen-fenomenet kan komme og gå som en one night stand etter helgefylla. I tillegg kan det dukke opp på de verst tenkelige steder. I et forsøk på å være vennlig og hjelpsom mot venner og kompiser så er det ikke alltid det blir tatt like godt imot. Man får kanskje slengt et “Når ble du så jævla bedreviter?” eller en “Du er faen ikke mora mi! Du er like ille sjøl!”.. Det er ikke alltid like moro og det er en del av det å vokse opp å få slengt noen norske tenåringsgloser i ansiktet. Derfor har undertegnede over en lengre tid bygget et skjold rundt seg og dette skjoldet har et navn. Likegyldighet. Han er kjekk å ha til tider, mens i andre situasjoner er det veldig frustrerende å ikke ha kontroll på om man faktisk skal bry seg, eller bare la være. Da må man søke etter magefølelsen. Magefølelsen må man grave dypt og lenge etter. Som oftest er det for sent før man har funnet et svar.

En annen ting som er kjipt med at tia går så fort er at man nærmer seg voksen fortere enn du kan si eregert vampyrpenis. Plutselig står du der og tenker tilbake på hva du har gjort siden jul i fjor. Så går det opp for deg at ingenting ble slik du ønsket. Å være ønsket kan være et ønske i seg selv. Bare det å vite at noen faktisk tenker på deg, savner å se deg, vil holde rundt deg og alt det klisset der. Selv er jeg en av de som alltid sier “Nei! Ikkeno klissefilmer!” Men egentlig er det de fineste filmene, for man drømmer seg bort i de. Man vil ha det regissører lager. De fremstiller en perfekt fantasiverden hvor man tydelig kan se fra starten av hvordan ting kommer til å bli. Hollywoodmoddellen. Analog, etablering, konfliktopptrapping. The point of no return. Et klimaks for deretter en avrunding. Livet er kanskje slik, men vi kan ikke vite når The point of no return faktisk skal forekomme, eller avrundingen. Anslaget vil jeg anslå er nå. Tenårene. Man introduserer seg selv for en verden for å finne ut hvor man hører til. Etableringen kommer vel i den tiden hvor man burde ha funnet seg en samboer/ektefelle, etablere en familie. Så ender kanskje alt i helvette og man sitter  å knirker fram og tilbake i en gyngestol og sauesfell mens man strikker babysokker til barnebarna som for lengst har blitt voksne. Men man glemmer, man fortsetter der man slapp. Mennesker liker å ha faste rutiner, ikke brått ødelegge noe. Spontanitet kan være noe annet. Det kan overraske positivt eller være ødeleggende og negativt.

Så se for deg den gamle innskrumpede og snøbleke gamle damen som sitter å venter på at middagen skal slurpes. Hun venter på en avrunding. Klimakset har for lengst passert seg og nå ser hun tilbake på tenårene som en turbulent tid med alt for mye eksprementering og idioti. Det ble ikke slik hun hadde tenkt seg likevel, så hvorfor var hun så bekymret hele tiden? En lærer sa en gang: Det er egentlig ganske ironisk, i det du blir født så er du i ferd med å dø. Du har egentlig bare en sjanse til å gjøre en ting rett eller galt. Tenk deg om før du gjør noe. Eller om du gjør noe “spontant” bør du ha utprøvd det før for å se om det faktisk får den virkninga du vil frem til.

Selvfølgelig ønsker alle et fartsfylt og spennende liv, men det er ikke alle som vet hva man skal gjøre. Noen tør ikke ta steget, så de låser seg inne i en grotte med en PC for å leve ut de evige liv i World of Warcraft. De lever et dobbeltliv. Et virkelig og et virituelt liv. Andre satser mer. De satser mer eller mindre sin egen identitet på å leve et dobbeltliv. Noen har flere personligheter med forskjellige mennesker rundt seg. Mens andre igjen lever et annet og litt mer hemmeligholdt dobbeltliv. Det verste som finnes er avsløringer man gjør på egenhånd fordi dem prater man ikke om i ettertid. Stillhet.

Disse menneskene blir i vertfall sett. I motsetning til en mann jeg leste om, Jan Erik Fosshaug. Han levde et liv alene. Pratet ikke med noen. Ingen visste hvem han var. Ingen møtte opp i begravelsen hans. Ingen gråt for han. Ingen savnet han. Tenk et slikt liv i ensomhet? Hvor forferdelig hadde ikke det vært? Sitte hjemme på julaften med kanskje en kopp kaffe og ikke feire den med gaver, venner, klemmer.. Plutselig er du der – på bakken utenfor i en hvitkledd verden. Menneskene som står rundt deg er ikke der for å si hei til deg, de forsøker å gjennopplive deg. Du rekker akkurat ikke å se at folk strømmer til.

Vi har et slags ultimatum i livet. Om du er i stand til å se; så kan du velge om du vil innse fakta eller ignorere det. Er du ikke i stand til å se virkeligheten så har du et ønske om å klare det.

En vakker dag skal jeg gi ut en bok.

Ingen er like, men vi er glad i dem selvom!