Vi lever i Norge og der har vi lov til å si det vi vil. Her skal jeg bruke rettighetene mine så mye jeg gidder!

Hva skjer med musikkindustrien for tia? Den vakre elgitaren byttet ut med dårlig keyboardeffekter. Jeg er ikke spesielt musikalsk av meg, så nå kommer det en annen “tone” av innlegget.

Musikkindustrien: Desperate idioter! Nå synger de om hvor kult det er å være rik, ung og ikke minst dum som tror det er fett å ha BHen utenfor singletten! Har folk virkelig ikke mer å synge om lenger? Hvor ble det av sangene med meninger, skjulte budskap, metaforer? Ta utgangspunkt i Röyksopp sin sang Poor Leno. Denne er metaforisk på en billedlig måte om hvordan det er å bli fratatt friheten sin. Sitt hjemsted, alt det kjente. Metaforisk sett kan vi koble dette til menneskehandel og dyremishandling hvis vi drar det langt nok. Andre sanger handler om at man ønsker å være et annet kjønn. I og for seg er dette greit, men sanger i dag spiller alt for mye på sex. Greit, as we all know: sex selger, sex er digg, men hvis du ikke har fått det med deg så er faktisk salg og kjøp av verdens eldste yrke ulovlig!

Hvor grelt er det ikke å se på sin 6 år gamle lillesøster iført tangatruse, en drøss med flere tonn med bæsj i trynet og navlelo på øya? Hvor har jeg sett dette før? Jo! Little Miss America. Foreldre som tvinger på barna sine den barndommen/drømmen de selv ville ha som små. Våre forbilder bør være skikkelige. Ikke alle kan være superheite, vær deg selv! Lik deg selv for den DU er og vær unik på din måte. Forsøk å ikke være som “de store”, fordi Ida Wulff liker å drikke seg skeiv. Det betyr ikke at du også gjør det hver dag! Ida Wulff ser sikkert helt okay ut in person. Personen bak VOE, Emilie Nereng ser ut til å være et godt forbilde. Enten så er hun født positiv og vennlig mot alle, eller så er hun en fryktig god skuespiller. Kanskje det er det du skal bli når du blir voksen, Emilie? You got he looks ya’know! Apropos spille, om Johnny Cash kommet i dag derimot, ville han aldri blitt så kjent som han er i dag. Han fyrn ser jo ikke ut i måneskinn! Silikon og skjelett selger. Hvor skal dette ende? 12-åringer som nettopp har kommet i puberteten som ønsker seg silikon i bryst til bursdag, silikon i lepper til jul og fettsuging av ræv til pinse? Plutselig er sommern her og folk synger om båter og eksplosjoner. Først var det ”båten Anna”, nå er det et enormt hus ute på havet som det blir sunget så upersonlig om? Som jeg tok opp tidligere, hvor ble av sangene med mening? Hvor mange vil vel vite om du spermer i buksa? Det skal dem vertfall ha, de greide å spille på sex gjennom hele sangen. På en patetisk måte.

Nå skal ikke jeg påstå at all musikk som ikke er hippetihoppeti, popptehdropdrugsdrunk og RGB (wubz. nerdeøyeblikk).. RnB-wangstahtangastah er så fantastisk. Det finnes mye som kaller seg rock og metal som jeg får en kvalmende følelse ved. Det ække kult å synge om at søstra di kutta opp levra si for å nedbetale gjellari!

Neiaz. Nå har vel sukkeret gått til hjernen på meg. Tror jeg skal gå og ta meg en piercing i tunga, silikon i lepper og bryst for å bli som de andre unga! (ehnei.)

Skal si tiden flyr. Husker det som om det var i forrige måned jeg stod å var pissnervøs for å hilse på rektor der jeg stod med ny sekk på ryggen, utenfor barneskolen. Da hadde jeg lange musefletter som mor hadde fikset. Hver eneste dag gredde hun håret mitt og gjorde noe spennende med det. Både med spenner og strikker. Så kom det til en dag i 2. klasse hvor hun ikke gadd mer av det lange og håpløse håret mitt. Helt ut av det blå dro vi til frisøren hvor jeg ble klippet av en lærling. Katastrofe kaller man det. Etter dette lærte jeg å gre håret selv og mor har en annen prinsesse å fikse englehåret til.

Ikke bare har jeg forandret hårsveis mange ganger, jeg har farget det 15-16 ganger også. I dag blir jeg forresten 17 år. Et utrolig stort tall når jeg tenker etter. Dette blogginnlegget er skrevet noen dager i forveien, så følelsen av bursdagen min er litt vak enda.
Om et år kan jeg kjøre opp til lappen, ha min egen bil.. det er ett år og en måned siden jeg fikk scootern, men ikke et år siden jeg fikk “lappen”. Tiden går så fort. Alt inni hodet er så skurrete. Som om du kjører på motorveien i 110 km/t og du ser ut på veien nedenfor deg, og alt er bare skurrete. Du får ikke med deg detaljene fordi du pent sitter å ser på at tiden bare passerer. Et bilde med lang lukkertid. Man venter på at det blir ferdig for å se om resultatet blir bra. That’s how my life has been.

Noen ganger har jeg lyst til å bare ta armene ut på siden av munnen å skrike “DET VAR I FJOR!”, men det fungerer ikke sånn. Jeg er fremdeles noe av det samme, bare et tall større. Både i alder og (ganske sikkert) buksestørrelse.

En avsluttning er vel på sin plass. Denne plassen, dette blogginnlegget dedikeres til mine fantastiske venner som støtter meg og holder meg oppe. Jeg vil ta oppmerksomheten bort i fra meg selv, og få spotlighten rettet mot de to som har betydd mest for meg. De har holdt ut med all faenskapen jeg har funnet på, de har fått meg til å få opp øya. Hvem er det jeg prater om? Karen Emilie og Christian selvfølgelig! Rett synet deres noen pixler lenger ned for mimring fra nettopp i fjor. Det var tider det!

Trekløveret

Kake?

Hurramegrundt.