Minner som aldri forsvinner (del 1)

Noen jenter hadde nok som små slike smykkeskrin. Ikke vanlige smykkeskrin, men slike som hadde ballerinaer med glitrende skjørt og med hendene høyt over hodet. Ikke nok med det, men de spant rundt og laget søte lyder. Når de en gang stoppet å snurre rundt pleide man å lukke igjen boksen slik at den begynte om igjen fra starten. Andre ganger var det morsomt å ta i ballerinaen slik at den stoppet opp. Til slutt gikk melodiene helt annerledes enn det de gjorde som da du nettopp fikk boksen.

Tenk hvis det bare hadde vært så enkelt. Putte alt rotet og bråket i en boks, lukke den igjen for så å åpne den senere og bare bli facinert av den lille rosa plastikk-klumpen (Nei, ikke Heidi-Alexandra!) og høre på lydene. Igjen og igjen. Man ville ikke legge merke til annet enn den rosa lille fantasiskapningen. All oppmerksomhet mot det vakre inne i boksen som nå er fullt med ting man bare overser. Tunnelsyn. Vi vet det er der, vi vet det finnes, men vi ignorerer det og ser på det som er fint og fantastisk.

Just close the god damn box and throw it away!